Hva er "småhundsyndromet"?

Oppfører den lille hunden din seg dårlig og hører ikke etter? Spøker vennene dine med at din lille følgesvenn er "en stor karakter fanget i en liten kropp"? I så fall kan det være deres høflige måte å fortelle deg at den lille hunden din har "småhundsyndrom". Selv om småhundsyndromet ikke er vitenskapelig definert, er det absolutt noe vi som veterinærer kjenner igjen på klinikken, i likhet med mange eiere av disse minihundene.

Småhundsyndromet er et sett av atferder som inkluderer ting som f.eks:

• Hopping på folk.

• Angrep, hopping og bjeffing mot mennesker, andre hunder og gjenstander som for eksempel barnevogner.

• Ulydighet eller ignorering av eierne.

• Aggresjon, f.eks. snapping, knurring eller napping.

• Hopping på møbler.

• Motvilje mot å gå i bånd.

Mange mennesker tolererer, eller til og med forventer, denne atferden hos små hunder, mens vi ikke ville tolerert den hos større hunder. Derfor kan mye av denne atferden skyldes subtile ting som vi som eiere forsterker fordi vi ikke behandler de små hundene våre på samme måte som store hunder. Her er noen eksempler på hvordan dette kan skje:

La oss si at du er ute på tur og ser en større hund. Du kan få lyst til å løfte opp den lille hunden din i tilfelle den skulle skade seg, men hunden din vil merke din engstelse og lære seg at møtet med en større hund er en grunn til bekymring. Konstant forsterkning kan skape frykt og aggresjon hver gang situasjonen oppstår, og mentaliteten kan fort bli inngrodd. Med tiden vil den lille hunden begynne å komme slike situasjoner i forkjøpet ved å knurre og bjeffe før noe som helst har skjedd.

Og så er det "liten og søt"-unnskyldningen! Hvis en stor hund hopper opp mot mennesker eller gjør utfall, er det skremmende og kan anses som farlig, selv om hunden er vennlig, så atferden blir korrigert og håndtert fra den er svært ung. Men en søt liten voffs som napper deg i anklene? Vel, dette blir ofte sett på som ganske ufarlig i sammenligning, så den lille hunden slipper rett og slett unna med ting som en større hund ikke ville gjort. På samme måte som et bortskjemt barn lærer de at de kan gjøre hva de vil uten at det får konsekvenser.

Hva kan du gjøre med småhundsyndromet?

Som med de fleste ting i livet så er det bedre å forebygge enn å behandle. Velg valp med omhu, og se nøye på foreldrenes atferd og hvordan valpene reagerer på deg i ung alder. Når du får valpen hjem, bør du snakke med veterinæren din om sosialiseringskurs, slik at valpen trygt kan møte hunder i alle størrelser og ulike typer mennesker, og lære at det ikke er noen grunn til bekymring. Forestill deg at hunden din er på størrelse med en labrador. Vil du at de skal hoppe opp på fanget ditt, hoppe opp og snappe etter noen som går på gaten, eller ikke komme tilbake når du roper på dem? Nei!

God trening, sosialisering og tilvenning er avgjørende for at alle hundene våre skal bli lykkelige og veltilpassede familiemedlemmer, uansett størrelse. Det er også bedre for hunden din. Den vil føle seg roligere og mindre engstelige i det lange løp hvis den har konsekvente regler og grenser fra starten av. Men husk å alltid bruke positiv belønningsbasert trening for å oppmuntre til den atferden du ønsker, i stedet for å straffe ting du ikke liker.

Hvis den lille vennen din allerede viser tegn på småhundsyndrom, bør du oppsøke hjelp så fort som mulig. Atferdsproblemer kan korrigeres, men jo lenger de blir liggende, jo vanskeligere blir det. Be alltid veterinæren din om å anbefale en kvalifisert dyreatferdsekspert. Dette feltet er i stor grad uregulert i mange land, så sørg for at du oppsøker en ekspert, og at personen aldri tolerer negative, straffebaserte treningsråd.

Små hunder trenger ikke å lide av småhundsyndromet, og kan være gode følgesvenner og kjærlige familiemedlemmer. Og du, som eieren, kan spille en stor rolle i å få dette til å skje.

Gjennomgått av Dr. Hein Meyer, DVM, PhD, Dipl-ECVIM-CA