Selv om den kan virke som en stor, lat hund, har rhodesian ridgeback fått mange beundrere for sine medfødte egenskaper. Den er selskapelig med et rolig, lydig temperament, og den er en utmerket følgesvenn.
Rhodesian ridgeback, ofte omtalt som den afrikanske løvehunden, er opprinnelig fra Sør-Afrika.
Kjennetegn:
Flagrende ører (naturlig)
Forventninger:
Levetid: 10-13 år.
Tendens til å sikle: Liten Tendens til å snorke: Liten
Tendens til å bjeffe: Liten
Tendens til å grave: Liten Oppmerksomhetsbehov: Moderat
Avlet for:
Storviltjakt, vakthund
Pels:
Lengde: Kort
Karaktertrekk: Flat
Farger: Hvetefarge til rød
Generelt behov for stell og pleie: Lite
Anerkjent i klubbsammenheng:
Prevalens: Vanlig
Kjennemerket for denne rasen er hårkammen på ryggen.
Denne er formet ved at pelsen vokser i motsatt retning til resten av pelsdrakten. Den begynner like bak skulderne og fortsetter ned til like før hoftene. I starten av denne hårkammen sitter to identiske kroner (virvler) like overfor hverandre.
Rhodesian ridgeback er en sterk, muskuløs, balansert og atletisk hund. Den har evne til stor utholdenhet og en rimelig mengde hastighet. Hannhunder varierer i høyde fra 60 til 70 cm (40 kg) og tisper fra 60 til 65 cm (32 kg). Ridgebacken er kjent for et jevnt, intelligent temperament. Den er hengiven og kjærlig overfor sin herre og reservert overfor fremmede.
Fargen på en rhodesian ridgeback varierer fra lys hvetefarge til rød hvetefarge. Det er tillatt med litt hvitt på brystkassen og tærne, men altfor mye hvitt der, på buken, eller over tærne er uønsket.
Personlighet:
Rhodesian ridgeback har vunnet mange beundrere for sine medfødte egenskaper. Rasen innehar mange av egenskapene som generelt assosieres med jakthunder, men er noe tøffere enn den vanlige jakthundrasen. Ridgebacken har et rolig, lydig temperament, og bjeffer sjelden.
Selv om den kan virke som en stor, lat hund, kan rhodesian ridgeback være en truende framtoning. Denne hunden ble avlet som jakthund og vakthund. Ridgebacken er lettrent, og lydigheten ligger over gjennomsnittet.
Selv med deres medfødte evner som vakthunder, bør man ikke trene ridgebacker mer inngående som vakthunder. Deres naturlige beskyttelsesinstinkt bør kun bli utnyttet i grunnleggende lydighetstrening for å fremme bedre kontroll.
Å leve med:
Rhodesian ridgebacker er ekstremt tolerante hunder og utmerkede følgesvenner. Ridgebacker er selskapelige hunder som koser seg i selskap med andre hunder. Familier bør derimot være forsiktige med å ha flere hannhunder i et hjem, da dette kan medføre en kamp om dominans. Disse hundene kan komme godt overens med katter dersom de vokser opp sammen med dem.
De er flinke med barn, men både hund og barn må lære seg riktig oppførsel Siden de er såpass store, kan yngre og mer viltre ridgebacker dytte små barn over ende i vanvare. Ridgebacker er beskyttende overfor barn og andre medlemmer av husstanden. Disse er utmerkede naturlige vakthunder og beskyttende overfor familien, men de trenger å vite at det er eieren som er sjef.
Ridgebacker er ikke bjeffere, men de er årvåkne vakthunder i tilfelle noe uvanlig skjer. De er atletiske hunder og kan klatre, og du kan oppleve at deres naturlige nysgjerrighet tar over når det er noe interessant på andre siden av gjerdet. Selv om de ikke er naturlige gravere, kan de grave seg kjølige sommerhuler i hagen din om du ikke følger med.
Rhodesian ridgebacker er ekstremt renslige hunder som lukter lite og røyter minimalt. De kan sies å være “lettholdt” når det gjelder fôr, men det kan være nødvendig å overvåke kaloriinntaket for at de ikke skal spise for mye og bli overvektige.
Opprinnelse:
Rhodesian ridgeback, ofte omtalt som den afrikanske løvehunden, er opprinnelig fra Sør-Afrika. Historien til rasen går tilbake til det 16. århundret da de første europeerne utforsket området på Kapp det gode håp. Her oppdaget de at khoikhoi-stammene levde sammen med en halv-domestisert hund som hadde hår langs ryggraden - som vokste bakover. Dette er det vi kaller “hårkammen” (ridge).
Rhodesian ridgeback ble avlet av boerbøndene for å dekke deres behov for en jakthund i Afrikas villmark. De hadde behov for hunder som kunne skremme opp (støte) vilt, trekke ned større, skadd vilt, og vokte gårdene mot omstreifende dyr og vilt om natten. Bøndene hadde i tillegg behov for en hund som kunne tåle de barske vilkårene i den afrikanske villmarken, takle dramatiske endringer i temperatur, fra hete om dagen til kulde om natten, som hadde kort pels for å unngå insekter i villmarken, og som kunne klare seg i 24 timer uten vann. Denne hunden måtte også være en følgesvenn og beskyttende overfor bondens kone og barn.
I 1922 satte en gruppe av oppdrettere opp en standard for rhodesian ridgeback, som så å si har vært uendret helt til i dag. Flere enestående eksemplarer ble brakt til USA tidlig på 1950-tallet, og innen 1955 var rhodesian ridgeback den 112. rasen som ble godtatt i American Kennel Club.