Informasjon om katterasen birma og dens personlighetstrekk

 

Birmaen er en lang og stor katt som er territoriell, men ikke aggressiv, og som fanger oppmerksomheten med noen veldig spesielle tegninger.

 

Kort om birma
The Birman Cat Breed

Birmaen ser ut som en masket katt med fire hvite poter og dypblå øyne.

Vektområde:

Hann: stor: >5 kg.
Hunn: stor: >5 kg.

Øyenfarge:

Blåøyd

Forventninger:

Levetid: 9-13 år. 
Oppmerksomhetsbehov: Moderat
Tendens til å røyte: Stort, moderat

Pels:

Lengde: Lang
Karaktertrekk: Silkemyk
Farger: Frost, blå, sjokolade, seal, rød, kremfarget, kanel, lilla, fawn (beige)
Mønster: Masket, mitted (hvite poter)
Mindre allergenisk: Nei
Generelt behov for stell og pleie: Moderat

Anerkjent i klubbsammenheng:

Anerkjennelse i katteforening
CFA, ACFA , TICA 
Prevalens: Sjelden

Birmaen er en lang katt og kan bli ganske stor. Hannkatter er vanligvis større enn hunnkatter. De har en kraftig beinbygning og kan virke noe tettbygde over hele kroppen.

Birmaen har noen veldig spesielle tegninger. Den ser ut som en masket katt med fire hvite poter (mitted) og dypblå øyne. Hodet er egentlig triangulært, men birmaen har en bred skalle som gjør at hodet ser nesten rundt ut. Birmaen har en romersk nese og mellomstore ører.

Pelsen på birmaen er mellomlang og silkemyk. Den pleier ikke å floke seg sammen og er lettstelt.

Personlighet:

Birmaen er en mer tilbaketrukket rase og pleier å knytte seg til kun ett menneske. Enkelte birmaer kan bli litt sjalu dersom eieren ikke gir dem oppmerksomhet. Selv om de er territorielle, er de ikke aggressive.

Å leve med:

Birmaer kan bli overvektige siden de er store og noe tettbygde til å begynne med. Daglig mosjon kan hjelpe til med å holde den i god fysisk form.

Opprinnelse:

Lao-Tsun-tempelet ble bygget i Asia for tilbedelsen av gudinnen Tsun-Kyan-Kse. Hun var en gyllen gudinne med safirblå øyne. Mun-Ha, en av prestene i tempelet, ville knele foran gudinnestatuen med den hvite tempelkatten kalt Sinh sittende ved hans side. En natt kom plyndrere inn i tempelet og drepte Mun-Ha mens ha tilba gudinnen. Mens Mun-Ha lå døende, satte Sinh potene på Mun-Ha og vendte seg mot gudinnen. Kroppen til Sinh skiftet umiddelbart farge fra hvit til gyllen, og øynene hans ble blå, akkurat som øynene på gudinnen. Beina hans ble brune, bortsett fra potene som berørte hans herre. De forble hvite, som et symbol på renhet. Alle de andre kattene inne i og rundt tempelet gjennomgikk den samme forandringen. Sinh ble værende ved sin herres side i de neste syv dagene, da også han døde. Sinh bar sjelen til Mun-Ha til paradis. Helt til i dag er man overbevist om at når en av de hellige tempelkattene dør, vil en prest ledsage sjelen til katten til paradis.

Da tempelet ble plyndret på nytt i 1919, ble tempelprestene hjulpet av Auguste Pavie og major Gordon Russell. Som takk for hjelpen, ga prestene disse mennene et par birmaer, som ble grunnlaget for rasen i vesten. Begge mennene bodde da i Frankrike. Birmaene gjorde det veldig bra en stund, men på slutten av andre verdenskrig var det kun ett par med birmaer igjen. Igjen var det nødvendig med hardt arbeid for å holde liv i denne rasen.

I 1960-årene ble de første birmaene importert til Storbritannia. Kattungene fra disse avlsprogrammene ble eksportert til andre land over hele verden. I 1966 ble birmaen anerkjent i Storbritannia, og i 1967 ble birmarasen anerkjent i USA. I Europa brukes det tradisjonelle navnet på rasen, den hellige katten fra Burma.

Relaterte artikler